Du har sikkert hørt det før, om du går ned i vekt eller opp avhenger av næring inn og næring ut, sant? Dersom det var helt så enkelt ville det ikke være påvist at stress og søvnmangel påvirker fettlagringen i kroppen vår.
Stress og søvnmangel som isolerte fenomener har ingen direkte effekt på næringsinntaket, men de påvirker vår sultfølelse, treningsvilje og søtsuget vårt. Det er for så vidt riktig at kalorier inn og kalorier ut er den grove ligningen, men den er bare en del av en større ligning. Kroppen vår er en sammensatt og avansert maskin, så det er flere ting som spiller en rolle.
Det kan hende dere hørt den før fra noen arrogante typer på treningssenteret. Det er respektløst, frekt, og i mange tilfeller direkte feil. Det snakkes varmt om «viljestyrke», og hvordan man må presse seg selv for å oppnå resultater.
Innsats og viljestyrke er en del av ligningen, men det er ikke alltid de som har best viljestyrke og som presser seg selv mest som får de beste resultatene. Når vi ser på de reelle grunnene til resultatene av trening er det et langt mer sammensatt bilde som må vurderes, deriblant genetikk, stoffskifte, psykologisk helse, næringsinntak og andre individuelle forskjeller.
Det er ganske sammensatt, men en forenklet versjon er
Et inntak av fett og sukker i kombinasjon har i studier på pattedyr vist at metabolismen endrer seg om en sammenligner med inntak av sukker eller fett isolert. Effekten er for det første at fett og sukker sammen ofte gir veldig mange kalorier, men gjør også at kroppen fortsetter å ønske påfyll av begge to etter inntak også.
Kombinasjonen forandrer med andre ord kjemien i kroppen vår på en måte som forstyrrer vår naturlige evne til å regulere kaloriinntaket vårt.
Vi har et kontrollsenter for appetitt i hjernen, og der er det kjemikalier som påvirker hvordan vi spiser, Neuropeptid Y (NPY) og A-GRP. Videre finnes det et kjemikalie som undertrykker sultfølelsen, POMC.
Om man ser at de to første stoffene som er nevnt stimulerer appetitt/lysten på mat, og POMC som et stoff som begrenser matlysten, og husker det jeg skrev om å spise raskt her; Reduser fett og få bedre helse med et enkelt tips der man finner et stoff som heter Ghrelin og Leptin, så kan vi si at Ghrelin og leptin påvirker kjemikaliene jeg har nevnt over.
To typer matvarer med samme næringsinnhold kan påvirke disse kjemikaliene forskjellig, og det finnes indikasjoner på at fett og sukker i kombinasjon undertrykker de apetitt dempende hormonene, og gir oss mer eller mindre konstant lyst på mer.
En studie som ble publisert i «International Journal of Obesity» så på dette fenomenet i rotter. Noen av rottene ble matet med vanlig sunn rottemat, andre med en ren sukkerdiett, enda en gruppe med fett, og en siste gruppe med en blanding av sukker og fett. Alle gruppene av rotter med fri tilgang til mat økte vekten sin, men over litt tid, så begynte gruppene som enten spiste sukker, eller fett å begrense seg selv. Dette skjedde IKKE med gruppen som fikk en kombinasjon av sukker og fett.
Dette indikerer at de som spiste mye fett OG sukker mistet evnen til å stoppe i tide, og fortsatte med spisingen ukritisk.
Forskerne fant at gruppen som spiste mye fett, og gruppen med fett og sukker hadde den samme hormonresponsen fra dietten sin, og måtte dermed lete etter årsaken til at den ene gruppen overspiste så veldig mye mer en den andre. Det de fant var at fett og sukkergruppen fikk overstyrende signaler fra magen og leveren.
Det har vært studier på mennesker i et «metabolsk kammer» (et rom der mennesker oppholder seg mens en aktivt kan måle og teste kroppens funksjoner), der mennesker ble gitt fri tilgang til hurtigmat, og responderte med å overspise kraftig.
Deltakerne i disse studiene fikk et voldsomt kalorioverskudd, og la i noen tilfeller på seg opp til 3kg på en uke. Kroppen øker forbrenningen i noen grad med frekvent/mye mat, men det skjer noe spesielt når man bruker mat som inneholder fett og sukker. Mange studier underbygger de samme funnene.
I starten av artikkelen skrev jeg noe om fett, sukker og stress. Mange av oss har hørt om stresshormonet Kortisol. Det finnes en stoffgruppe til som heter katekolaminer, og et hormon til som kalles NPY. NPY har en direkte effekt på sultfølelsen i hjernen vår. Det slippes også ut i kroppen som en direkte konsekvens av,,, stress. Når vi er under akutt stress, slipper vi ut mer katekolaminer og kortisol, men om vi er under varig/kronisk stress slipper vi mer NPY ut i sirkulasjon.
Katekolaminer og kortisol er i utgangspunktet nedbrytende hormoner, (bryter ned fett og muskler), mens NPY øker fettlagringen, spesielt i effekt sammen med kortisol. Når NPY konsentrasjonen øker, så vokser fettcellene fra små underutviklede fettceller til ferdig utvokste fettceller. Og kortisolgjør kroppen mer motagelig for NPY.
Kort fortalt betyr dette at NPY øker dannelsen av fettceller, mens kortisol forsterker effekten av den.
Med andre ord, langvarig, kronisk stress lager en blanding av NPY og Kortisol, som gjør at vi øker fettreservene karftig og raskt. Kortvarig stress (som en trening) kan aksellerere fettforbrenningen.
Her aner vi konturene av 24 timers mennesket, der humør, psykisk helse eller belastning med mer kommer inn i bildet. Det er faktisk sånn at du kan mate mus med høye mengder sukker og fett samtidig, og det vil ikke ALLTID føre til fedme, men legger du da til belastning/stress/uro på toppen av det hele, så vil effekten nesten alltid være selvsagt.
Det forskes også på om lavkaloridietter fører til økt psykisk stress over tid, og at det er derfor de skjeldent fungerer over lengre tid.
Det er grunner til å tro at et kosthold som er rikt på sukker og fett kan ha en mer negativ effekt på fettlagringen i kroppen en samme kalorimengde av de enkelte næringsmiddlene.
Kroppen vil vanligvis regulere seg selv med å si «stopp» når en har spist for mye av noe, men i langt mindre grad med kombinasjonen sukker OG fett. (Om du har spist alt for mye søtt en gang, så vet du at kroppen sier stopp på et eller annet tidspunkt).
At fett og sukker kombinasjonen fremmer en respons som minner om sult.
Og; At det er individuelle forskjeller i hvordan vi spiser, og hva vi opplever ellers av «stress». 24 timers mennesket er en faktor ikke alle tenker på, og før du peker en finger på noen med litt forstørret midjemål, så tenker du deg godt om. Det er slettes ikke sikkert at de som ser best ut er de som jobber hardest.
Stress ser ut som en «avtrekker», noe som utløser en vektøkende respons i kroppen dersom en er litt uheldig med måltidssammensetningene våre. Og vi alle vet jo hvor godt det er med «litt god mat» når en er sliten, trett eller har en stressende periode.
Jeg forstår selv at innholdet i denne artikkelen er delvis tungt stoff å lese, men om noen har personlig interesse av emnene det snakkes om her, så anbefales en titt i kildelistene. Jeg har ikke funnet opp hjulet på nytt her, men lest og tolket informasjonen om temaet etter beste evne.
Kilder
Ved å trykke “BLI MED” godkjenner du nyhetsbrev-vilkårene